Ensomhet kan være et mørkt tomrom. Mange opplever sosialt liv og relasjoner som vanskelige i møte med kronisk sykdom og livskriver - noe jeg selv har opplevd.
Opplevelsen med ensomhet i kronisk sykdom kom overraskende på meg, jeg trodde ikke det skulle være et av mine store problemer i en hverdag med utmattelse. Jeg synes det var vanskelig å dele og prate om det når det ble mørkt og alt endret seg.
Før totalkollapset i 2013 og livet med kronisk utmattelse var jeg sosial og med på det meste. Jeg elsket å tilbringe tid sammen med venner og familie… møte nye mennesker og oppdage andre kulturer!
Mange nei, når jeg egentlig burde si ja...
Når utmattelsen tok over livet falt også det sosiale livet vekk.
Jeg måtte si oftere nei enn ja. Kunne ikke lenger være med på fest eller ta en kopp kaffe. Konserter eller andre opplevelser.
Når hjernetåka stod på som verst var jeg ikke i stand til å delta i samtaler. Klarte ikke følge med på hva folk sa eller forme mine egne ord. Det førte til en følelse av ensomhet i samme rom som andre mennesker. Det var ingen som stengte meg ute, men jeg hadde ikke ressurser til å delta i det sosiale livet.
Når frykten tar overhånd
Det er ubehagelig å føle at du ikke klarer å følge med i en samtale, eller ikke klarer å forme ordene riktig (hjernetåka tok overhånd). Etter hvert utviklet det seg til frykt og angst for å møte mennesker.
Sosiale møter ble til situasjoner jeg ikke mestret eller hadde energi til å håndtere. Det var vanskelig å få med seg hva folk sa, jeg forstod ikke lenger ironi og hadde mistet humoren. Sosiale settinger ble forutsigbare, energikrevende og vanskelig.
Det førte til at jeg trakk meg enda lenger inn i meg selv og min egen ensomhet. Jeg hadde vanskelig for å åpne meg opp for menneskene rundt meg, strekke ut en hånd og be om hjelp. Situasjonen ble mer og mer fortvilende og jeg gråt mange tårer alene.
Ensomhet og frustrasjon
Min samboer på den tiden var den eneste som fikk innblikk i min hverdag. Hvor mørk tilværelsen var med utmattelse, smerter og ensomhet. Han var den eneste som fikk se hvordan min hverdag var, for jeg hadde ikke ord til å forklare det.
Andre mennesker ble for mye, og noe som ble veldig vanskelig å forholde seg til. Etter et menneskemøte kunne jeg tilbringe dager på sofaen i utmattelse.
Samboeren og jeg hadde mange samtaler om mitt sosiale liv. Han så ensomheten og frustrasjonen… hvordan jeg trakk meg inn i meg selv ut i fra frykten for å møte andre mennesker. Han minnet meg om vennene mine som fortsatt var der. Muligheten for å møte nye, men jeg orket ikke. I utmattelsen hadde jeg nok med meg selv og overleve dagen.
De vanskelige spørsmålene i sårbare situasjoner
Det var vanskelig å møte mennesker og ikke ha noe nytt å fortelle. Livet var fattig på innhold og meningsløst. Det var bare endeløse dager på sofaen. I møte med venner kom ofte spørsmålet:
«Hvordan går det med deg?» …og det eneste jeg hadde lyst til var å gråte.
Den samme utmattelsen og smerten som forrige gang vi snakket sammen… ingen nye opplevelser, ikke noe nytt å fortelle. Det blir en ganske deprimerende samtale.
Eller møte med nye mennesker… og spørsmålet kommer:
«Hva jobber du med?» Det var et spørsmål som fikk meg til å krympe. Jeg følte meg så liten og ubetydelig, og ordet NAV-er har feset seg dypt i ryggmargen som noe nedverdigende.
Er det mulig å komme tilbake til et sosialt liv?
Min opplevelse er at dette med sosiale relasjoner har vært vanskelig i kronisk sykdom. I oppveksten hadde jeg aldri lært meg å sette ord på følelser og snakke om vanskelige ting. Jeg hadde ingen ord for å beskrive hvor vanskelig jeg hadde det og at jeg trengte hjelp.
Kronisk utmattelse er ingen lett situasjon å sette seg inn i for pårørende, og det er så mange ubesvarte spørsmål. Ingen svar fra leger og situasjonen er uviss.
I min rehabiliteringsprosess har det vært viktig å bygge opp min sosiale kapasitet igjen, og sakte finne en vei ut av ensomheten. Det har ikke vært en enkel reise, men helt nødvendig for å kunne stå stødig i en vanskelig helsesituasjon.
Det var min terapeut og livsveileder (som begge har vært en veldig viktig brikke i min rehabiliteringsprosess) som påpekte viktigheten av å bygge opp den sosiale kapasiteten igjen. At det ville være viktig på lang sikt for å kunne komme tilbake til mer mening i hverdagen og livsgnist.
Behandlerne hjalp meg med å gjøre dette til en strukturert prosess, med passe store doser slik at det ikke skulle bli for mye. Det innebar både å komme i kontakt med gamle venner igjen, og bygge opp et nytt sosialt nettverk. Over tid, steg for steg.
Begynnelsen på å trene opp min sosiale kapasitet igjen ble restorative yoga 1 gang i uka. Deretter en tur på cafe. Ta initiativ til en samtale med et nytt menneske.
Alt dette planla jeg sammen med mine behandlere, og når det var tid for å ta et nytt steg også relatert til helsesituasjonen min. Det var viktig for meg å ha noen å diskutere dette med, eller så hadde jeg aldri gjort det!
Dette kan være vanskelig å trene opp sosial kapasitet når frykten for menneskemøter har bygd seg opp over tid… og jeg brukte tid på denne prosessen, men etter hvert ble ensomheten mindre og livet mitt inneholdt gradvis flere gode relasjoner - selv om helsesituasjon fortsatt var veldig redusert.
Bildet er fra et kurs i orakelverksted som forberedelser til et nytt år, med godt fellesskap.
Kunsten å finne det som funker for deg...
Jeg opplevde det som vanskelig å komme ut av følelsen av ensomhet, og det finnes ikke en enkel løsning. For meg ble yogatimer det første steget ut av ensomheten, og det var et sted som passer veldig godt som et første steg for min del.
For andre er det behov for flere løsninger enn kun sosial opptrening og livsveiledning, kanskje det er profesjonell hjelp fra helsevesenet, behandling av underliggende årsaker, kunstterapi, en eller annen form for hobby eller det gode blikket (fra psykologisk.no).
Når jeg til slutt strakte ut en hånd og søkte kontakt… da opplevde jeg at det var noen som var der. Jeg var heldig. For alle er det ikke slik… hvordan kan vi sammen ta bedre vare på flokken?
«Vær et ett-tall på jorden. Ta vare på flokken din.»